Min jordbærdagbok- søt, sur & helt normal

Jeg trodde jeg var i besittelse av god innsikt i køkulturen og dens kuriositeter. Vi er da godt organiserte i Bergen, det er kølapp-system på postkontoret, i banken min og på apoteket, hvis du er ute etter reseptbelagte medikamenter. Ideen er enkel, man trykker på en knapp på en boks, en lapp med et nummer kommer ut og man setter seg på tilgjengelig sitteplasser og venter. Ens nummer blir enten ropt opp eller blinker i et display. Så går du til kassen, betaler og forlater butikken. Enkelt og smertefritt. Stressreduserende også. Du slipper å kjenne pusten til han bak deg i nakken, og unngår å smådytte personen foran deg, fordi det går så fantastisk tregt. Aggressiviteten mangler også, for det er ingen mulighet for å snike seg foran i køen.

Briter, derimot, har et annet syn på saken. De er flinke til to ting; sikkerhet og køer. Man får nesten følelsen av å gå tilbake i tid, for det fine automatiske kølapp-systemet har ikke fått fotfeste her. Jeg kjenner blodet begynner å bruse hver gang jeg møtes av en slyngende rekke av stoiske engelskmenn, som rolig står og venter på sin tur. Ingen sniker eller tramper med føttene. Til en viss grad er det forståelig på apotekene, for det finnes så mange flere her, at antall personer som benytter hver butikk, ikke er så altfor mange. Postkontor og banker, derimot, er instanser som det ville vært logisk å innføre kølapp. Eldre mennesker kan da unngå unødig slit og sitte behagelig mens de venter. Småbarn blir ikke grinete, fordi de må tøyle sine barnlige tendenser og heller stå stille. Men jeg har til gode å høre noen form for klaging. Snarere tvert i mot. De stiller seg opp, leser kanskje en avis eller småprater med de rundt seg. Eller enkelt og greit titter opp i taket.

Selv ligger dette ikke for meg. Jeg finner det ikke lett å kommunisere med mannen foran meg eller damen bak meg i en kø, hvor hyggelig de enn ser ut. Det irriterer meg å måtte stå og gnikke min våte jakke mot de rundt meg, i stedet for å koble ut mine omgivelser der jeg sitter. Frustrasjonen stiger mer etter utført ærend, da jeg innser at min ergrelse over å måtte stå i kø, faktisk er bortkastet og jeg kunne rett og slett latt være. Fordi det vil ikke endre seg, og det er faktisk jeg som har valgt å være her.

Men er det egentlig så veldig forskjell i tiden det hele tar? Enten man står i kø eller sitter og småplukker på kølappen, må de foran deg likevel bli ekspedert før det er din tur. Så jeg har ikke avgjort om det spiller noen rolle hvordan det gjøres, så lenge det blir gjort. Det krever en tur i tenkeboksen. I morgen.

Se hva som endelig kom i posten:



Helt fra Norge, min offisielle autorisasjon som fysioterapeut!
Med segl og greier. Parafina mente det var grunn til å sprette champagnekorken, men jeg nøyde meg med en liten dans på stuegulvet. Til kjæresten min sin store forskrekkelse..Han hadde visst inntrykk av at jeg kan danse.
Nå mangler kun den britiske godkjennelsen, som ser ut til å drøye litt lenger. I mellomtiden ligger champagnen på kjøl.

Dagen startet så bra, med nydelig soloppgang, som jeg fikk noen glimt av ved å skvise nesen mot vindusruten og vri hodet mot venstre. Vi hadde planene klare, først få handling unnagjort, deretter en tur til et stort utendørsområde, som visstnok er populært blant britene her. Jeg så for meg en dag i solskinn, med vinden rufsende i håret og latteren sittende løst.

Men, og det er alltid et men, ikke sant? Særlig når du har noe planlagt. I forrige uke, da vi skulle ut og spise avskjedsmiddag med min mor, røk vaskemaskinen, så hele gulvet fløt med vann, som lekket inn i maskinen. Reparatør kommer på torsdag, men vet jo ikke hva som må gjøres med maskinen da.
Gjennom hele natt til i dag ble jeg vekket av susing, som plutselig startet og stoppet. Og i dag tidlig gikk plutselig toalettet tett, vann boblet opp i badekaret og hele badet stinket kloakk. Tilfeldigvis er husverten vår rørlegger, men selvfølgelig fikk vi ikke tak i ham. Annet var vel ikke å forvente. Omsider fant en det for godt å ta telefonen, han kommer opp i ettermiddag. I mellomtiden er kranene slått av og ingen kan gjøre sitt fornødne. Vi fikk omsider handlet, timer senere enn planlagt, og utflukten var ble erstattet av gleden av å sitte og vente på rørleggeren. Ute skinner solen fortsatt.

Å ja, ikke å forglemme, tapetet i stuetaket (hvorfor må briter tapetsere taket? Hvorfor?) buler litt og er fuktig, fordi noen steder har det lekket vann fra toalettet.

Dette ser jo riktig så spennende ut, kan knapt vente til rørleggeren kommer. Særlig ikke til regningen hans etterpå..

"Prinsessen trådte frem fra mengden. Bruset fra kjolen nådde selv de bakerste rekkene.
Ydmyk bøyde hun hodet, neide grasiøst, for så å løfte blikket og se…-"

I dag var jeg en ekte prinsesse, med tiara, som seg hør og bør. Og som en ekte askepott, krummet jeg skuldrene og jobbet i vei, løftet og flyttet, pakket og kjørte traller hit dit. Men hodet var løftet ørlite høyere enn i går, skrittene mer målbevisste, og jeg møtte blikket til kundene ganske ofte. Et smil var ikke uventet.




Det skal ikke mer enn en tiara til for å gjøre dagen mer spesiell.

Det virker som noen gjør sitt beste for å rive alle bladene av trærne og vrenge de få paraplyene som faktisk er oppslått. Ute er det stormende mørkt, regnet pisker mot ruten, og jeg hører vinden om hushjørnet. Det er Soyland på sitt beste, en viss likhet med Bergen faktisk. Av alle måter det går an å lindre savn på, hadde jeg ikke forestilt meg at en storm ville gjøre utslaget. Høsten har definitivt kommet nå, og regnet driver folk og fe innendørs, hutrende og dryppende våte. Jeg kryper opp i sofaen, med pledd over meg og en kopp kamille-te på bordet. Peisen buldrer og te-lysene gjør det ekstra koselig. Hvis man tar vekk hosten min som river i brystet mitt og nesen som ikke lar seg puste gjennom, så liker jeg meg ganske godt nå. Jeg er god og varm tvers gjennom, min kjære ligger på gulvet og prater i telefonen og snart begynner CSI.

Ah, la vita e bella!
Vel, på en måte

Når jeg går i klesbutikker, opplever jeg ofte å måtte lete gjennom stativet, for så å spørre etter mindre størrelser enn de som faktisk henger der. Jeg er ikke en unormalt tynn person, bruker str. 8-10, som tilsvarer 36-38, men utvalgene består gjerne av str. 12 og oppover. Enten er jeg alltid sent ute slik at mine størrelser allerede er borte, eller så henger de ut flest større størrelser, fordi mesteparten av kundene er ute etter dem. Det er ikke til å legge skjul på at engelsk ungdom er overvektig, noen mer enn andre, slik som i Norge, men min mening er at det er verre her. Toleransen i forhold til hvordan man ser ut, er høyere her, og man kan i større grad "la seg selv forfalle", uten å lide nevneverdig under det. Dersom en ser bort fra de fysiologiske ulempene, så klart.

Matinntaket til en ung voksen i skolealder gir god grunn til bekymring, særlig siden aktivitetsnivået ikke ser ut til å stige, og maten i større og større grad blir avgjørende faktor for vekt og funksjon. Frokost kan bestå av toast eller frokostblanding, med ikke så altfor høyt fiberinnhold. Lunsj med typisk britisk signatur; chips og annen stekt mat, brus og kanskje litt snacks til slutt. Som mellommåltid, en pakke chips. Generalisering er et farlig begrep, og det finnes mange som er opptatt av et sunt kosthold for de unge, men rundt meg er det et alarmerende høyt antall overvektige mennesker. Når disse allerede i tenårene legger et dårlig grunnlag, hvordan vil de da få det senere i livet? Når metabolismen begynner å gå saktere og kroppen lagrer mer fett?

Hvor mye beveger de seg? Tar bussen til skolen, sitter på skolen, sitter i friminuttene fordi det er kulere å leke med mobilen eller andre datadyr, busser hjem igjen, for så å tilbringe kvelden foran henholdsvis tv og pc.

Noen bør reagere, mer enn de har gjort hittil. Staten jobber med å fjerne snacksautomater fra skolene, et bra sted å begynne, men det er ikke nok. En venninne av meg skrev oppgave om overvektige barn som avslutning på fysio-studiet, og det hun hadde å fortelle, var sjokkerende nok. Hvis man tar Norges resultat og dobler det, er det omtrent tilstanden til britisk ungdom. Tradisjoner er en viktig del av kulturen og bør bevares for fremtidige generasjoner, men tradisjonen med å steke mesteparten av maten i fett og servere saus med de fleste retter, er en tradisjon man, etter min mening, bør begrave dypt under overflaten.

I dag kom en sårt ventet telefon fra Norge; autorisasjonspapirene mine har kommet. Så nå er jeg endelig autorisert fysioterapeut og kan praktisere! Yey! I Norge, vel å merke, så det hjelper meg lite her borte, skjønt kanskje det dytter HPC i riktig retning, slik at de godkjenner meg raskere.

Heh, lille meg, "ordentlig" fysio og greier

De er sammen, som par skal være. Det er søndag og en dag begge har fri. Stillheten råder, kun avbrutt av hissig tasting. Det skal være kvalitetstid sammen, den begrensede tiden man så sårt lengter etter. Som skal fylles med meningsfulle aktiviteter og dype samtaler om det man ikke rekker å nevne når ukedagene flyr forbi. Det er denne tiden man lengter etter, lengter etter å bare eksistere for hverandre og nyte hverandres selskap. Spørsmål som kanskje ikke lar seg besvare dukker derfor opp når de to ender de to opp med å sitte foran hver sin pc. Sammen, men likevel så langt fra hverandre. Uvitende om savnet, et savn som forsterkes hver gang hver ledige stund fylles med lyden av knatring. Hungeren etter kontakt må fylles via et tastatur, for armen som strekkes ut, forblir uberørt. Via world wide web blir behovet dekket, på et vis. Der er andre mennesker, mennesker som dine ord kan nå. Som dine følelser kan nå. Ordene her som burde sies høyt og tydelig, forblir tause, ropes ut innvendig i stedet. Tiden går, den verdifulle tiden som aldri kan fåes igjen. Minnene som burde vært der, erstattes av frustrasjon og kanskje sinne. Man tar seg i å lengte etter den hektiske hverdagen igjen, dagene hvor man knapt har tid til å tenke og savne.

Legevisitten i går var mer positiv enn forventet, om enn ikke helt på topp. Alle prøvene mine viste negative resultat, så nyrebetennelsen var definitivt ikke til stede for 2 uker siden. Men mulig den er det nå, for jeg føler meg absolutt ikke i toppform. Som sist har jeg hodepine og anfall av kvalme uten noen (overhodet ikke noen) grunn. Legen var også skeptisk til dette og ga meg ny runde med antibiotika, glass å gi prøve i og ny time om 2 uker. Med streng beskjed om å kontakte ham straks hvis jeg ble verre. Optimistisk. Det skremmer meg, tanken på å gjennomgå alt en gang til. Time hos spesialisten bør komme snart, men jeg vet ikke hva jeg ønsker mest. At noe galt blir oppdaget og behandling iverksatt eller at de ikke finner noe som helst. Men det må jo være en grunn til at jeg først ble innlagt i Norge og så ble så dårlig her at jeg burde vært på sykehus. Nå har jo jeg en jobb å tenke på også, mindre muligheter for fravær. Jeg vet ikke jeg, det virker som om jeg planlegger fra legetime til legetime og gjør det jeg gjør med tanke på hva hvis..

Håper min kjære kommer hjem snart, jeg har behov for litt selskap. Siden min mor reiser hjem i morgen, skal vi ut og spise i kveld. Det vil si, dersom han har husket å bestille bord da.

Månedens tema på Nettdagbok
Denne månedens tema på Nettdagbok-

Innhold i min veske:
- mobil
- husnøkler, 2 stk
- lommebok
- Lancome lipgloss
- dekkstift
- hårstrikk
- et brunt sjal med frynser
- 2 bibliotekbøker. LEVERT INN
- pakke paracet
- 2 epler. SPIST
- 2 kulepenner

Innholdet i lommeboka:
- 2 bankkort
- lånekort
- Boots-kort
- frimerker
- altfor mange mynter
- busskort
- £20- seddel

Vesken min var ikke så veldig rotete, så rydding var ikke nødvendig. Men kunne godt funnet en sjokolade, synes jeg.

I går var en så travel dag at jeg rett og slett ikke rakk å skrive i dagboken. Jobben gikk helt fint, jeg liker å kunne jobbe selvstendig, og det er akkurat det jeg får gjøre. Det verste jeg vet er folk som skal stå over deg og sjekke at du gjør det du skal gjøre slik de ville gjort det. Etter jobb møtte jeg min mor i Halifax, for å tilbringe litt tid der. Hun har blitt så flink, at. Kommer seg rundt helt på egen hånd, i en by hun kun har vært èn gang før. Solen skinte fra en ikke-helt skyfri himmel, det var en fin dag, men hodet mitt var ikke helt i orden, så vi tok bussen hjem. En busstur hvor underholdningen ble besørget av en mann med flasken i hånden. Det var sang, diktdeklamasjon og forsøk på humor. Resultatet var ikke helt bra, så vi var lettet over å forlate bussen og faktisk puste inn frisk luft.

Kjæresten min sine foreldre skulle komme på besøk i går kveld, så middagen ble unnagjort i hurten og sturten og oppvasken gikk med kun et par dråper vann. Det ble en underholdende kveld, foreldrene hans er utrolig festlige, og min mor kom veldig godt overens med "svigermor". Siden min mor ikke er så vant med engelsk dialekt, snakket kjæresten min og foreldrene hans mer standard engelsk enn de pleier. Yorkshire-dialekten er kjent for å kutte ned på ordene og for en som ikke kjenner til det, kan betydningen av og til bli lost in translation. Det gikk overraskende bra, min mor forsto det meste og pludret i vei. Men innimellom kom det noen ord og uttrykk som selv jeg knapt forsto. Spørsmålstegnet var tydelig i luften over hodet til min mor. Alt i alt, koselig koselig!

I dag har igjen vært en nydelig klar høstdag og vi har gått en lang god tur i området her. Baset i løv og pustet inn frisk, kald luft, som nesten rev i neseborene. Jeg viste min mor hva som er hvor og følte meg faktisk litt stolt over hvor flott det faktisk er her. Tenk at jeg også er en del av det nå.

Her jobber jeg:
www.whsmith.co.uk/

"Unnskyld meg", sier damen på bredeste Yorkshire-dialekt, "Nå har jeg lett gjennom hele butikken, men finner det ikke, så kan du vise meg hvor dere har spillene deres?" Hun ser ut som hun har litt hastverk, der hun står, lettere bredbent meg kåpen åpen. Små hektiske roser vises i kinnene hennes. Hun er vel i 50-årene. Kanskje spillet er til hennes barnebarn? Eller seg selv og ektemannen, hvis det er en. Årsakene vites ikke. Uansett ser hun anklagende på meg, litt oppgitt over at vi ikke har spillene så hun finner dem. Og en smule irritert over den resultatløse jakten rundt i butikken.
"Jada", svarer jeg med min peneste kundeservice-stemme, " bare snu deg rundt, du, så ligger de på hyllene rett bak deg."

Ansiktsuttrykket hennes da hun oppdaget dette, lokket og lurte på smilebåndet mitt, men viljesterk sto jeg der og tilbød henne ytterligere hjelp med å lokalisere spillet hun var på jakt etter.

Hun tok ikke i mot tilbudet.

I dag var min første dag hos WHSmith, en stor butikk som selger alt fra datautstyr, bøker og kontorutstyr til musikk, snop og magasiner. Det er riktignok bare deltid, men en ok måte å komme inn i det engelske arbeidslivet. Jeg var en smule nervøs, men det var vel bare å forvente.

Min sjef, Lorranie, er en supereffektiv og hjelpsom dame, som øyeblikkelig tok meg under sine vinger. Presentasjon av andre ansatte fulgte så. Den som fant opp navneskiltet, er mitt evige idol! Etter en informativ time med omvisning, pugging av brannrutiner og koder, var det tid for jobb. Det er snart på tide å sette opp juledekorasjonene, og de har allerede fått inn mange varer, som skulle fraktes på lagerrommet og sorteres. Opp fra kjelleren altså, 2 etasjer opp. Ikke så mye, men nok når man er nedlesset med kartonger. Flittige meg gikk i gang, og sammen med Lorraine, tok det oss noen timer å få orden på dette. Det er skikkelig system på sakene, hver eske må krysses av på en liste og sorteres i ulike hauger.
En fysisk jobb er ikke så ille, du får beveget deg og brukt kroppen, samtidig som jobben blir gjort. En ting jeg har alltid fryktet, er å ende opp i en kontorjobb, hvor man er bundet til pulten hele dagen. Uff, kan nesten kjenne hvordan muskler og ledd stivner til allerede. Skjønt, det er jo muskel- og skjelettlidelser som utgjør en stor pasientdel hos fysioterapien…Så for all del, kontorjobben lenge leve.

Mot slutten av arbeidsdagen prøvde jeg å huske hvor alt var plassert i butikken, så jeg kunne fylle på der det trengs. Tok litt tid da, det var så mange rekker og rader. Alt i alt var det en bra start, jeg er fornøyd med arbeidsplassen og mine kollegaer.

I ettermiddag kom min kjære mor på besøk også. Kjæresten min hentet henne på flyplassen, og jeg hadde middagen nesten klar da de kom. Det blir kjekt å ha henne her denne uken, selv om jeg jobber. I kveld blir det avslapning og oppdatering, og noe norskundervisning på si J

I går var en nokså fin lørdag, faktisk. Sto ikke så altfor tidlig opp (ser ut til at jeg har klart å venne kjæresten min av med disse handleturene kl 8 lørdags morgen) og kjørte inn til Halifax, for å tilbringe noen få timer der. Denne gangen var det min tur til å bestemme hva som gikk i handlekurven, og jeg lurer fortsatt på om jeg har glemt noe vesentlig, for min kjære smilte lurt et par ganger. Mange handleposer ble det hvertfall, så det kan ikke ha vært så mye jeg har glemt.

På dørmatten da vi kom hjem, lå et brev til meg fra HPC. Nå er det bare noen dager siden jeg sendte tilbake søknaden min, så jeg forventet ikke resultat så raskt. Inni konvolutten var det kun et lite brev, hvor de bekreftet at de hadde mottatt søknaden min og prosessen ville ta ca 16 uker. ???? Overhodet ikke det jeg ble fortalt da jeg snakket med den hyggelige damen der. Jeg har jo allerede ventet 16 uker, så på mandag skal jeg ringe dem og høre hva som egentlig skjer. Det kan ikke ta nye 16 uker, det kan det bare ikke, men jeg vet ikke mer før mandag, så prøver å ikke tenke på det.

I går kveld var første live show på X-factor, og jeg må innrømme jeg så hele programmet. Og gledet meg med de som gikk videre. Standarden på deltakerne er høyere enn Idol, så selve sangopplevelsen var ikke verst, men mye av underholdningen står dommerne for. Min eneste erfaring med Simon Cowell var da Kurt vant World Idol, allerede da synes jeg han var en dust. Nå fremstår han mer som en arrogant, egosentrisk dust. Så mange ganger har han sagt til sine deltakere de må gjøre sitt beste så ikke han fremstår i et dårlig lys. Ja, for det er jo det viktigste, helt klart.

Nå er det søndagsformiddag, og jeg sitter i stuen og skriver, mens vinden uler utenfor vinduene. Har lyst på en god tur i dag, pakke meg godt inn og kjenne vinden i ansiktet, mens jeg trasker på hedene. Skal nå gå og overbevise kjæresten min om at han også har lyst til det samme.

Funnet hos Melody:

Hvis du leser dette, legg igjen et minne om deg og meg sammen. Det betyr ikke så mye om jeg kjenner deg litt eller veldig godt, samme hva du husker. Så kan du poste dette i dagboken din hvis du vil, så andre kan legge igjen minner om deg.

DO IT!

Stakkars kjæresten min er syk. Han har nesten mistet stemmen, har hovne kjertler, hoven hals og verker i hele kroppen. Også hoster han en del, skjønt det kan like godt komme fra røykingen hans. En uvane han for øvrig jobber med å bli kvitt. Ikke kan han sykemelde seg, og mye av jobben hans går ut på å prate med kunder og ansatte, så stemmen får ikke hvilt seg heller. Jeg prøver å komme med tips som kan lindre litt, men han er så sta at jeg nesten blir gal! (bare av og til heldigvis) Strepsils har jeg tilbudt, for her i England inneholder de antibiotika, men hittil har han ikke rørt dem. Min mor fikk meg alltid til å gurgle meg med hydrogenperoksidløsning. Ja, samme som man bruker i hårbleking, men myyyyyyyye mer uttynnet. Det hjelper godt til med å drepe bakterier, så jeg har brukt det hver gang halsen min har vært vond, med godt resultat. Selvfølgelig vil ikke han bruke det heller. Han sier han ikke vil ha en blond hals…Jeg har enda til gode å lære meg engelsk humor.

Hvis jeg vrir hjernen min, kommer jeg kanskje på noen tips jeg kan påføre mens han sover, så får han ikke muligheten til å nekte å prøve det.
Syke mennesker skulle ikke hatt lov til å være så sta!

Jepp, det er meg,det! Jeg har fått meg jobb!! Endelig! Nå er det riktignok bare deltid og ikke akkurat drømmejobben, men det er helt greit, for det gir jo penger inn på kontoen likevel. Og siden det er deltid, kan jeg fortsette jobbjakten og eventuelt gå på intervjuer uten at det påvirker arbeidstiden min. I tillegg kan jeg jobbe mer med å få kontakter innenfor treningsmiljøet her. I går pratet jeg lenge med en av instruktørene der jeg trener nå, og hun ga meg masse nyttig informasjon og tips til hvordan jeg bør gå frem. Og siden jeg kanskje må oppsøke de ulike treningssentrene eller tilbringe en del tid der jeg trener nå, er det et pluss at jeg kan jobbe i hvert fall noen timer hver dag.

Stillheten råder, kun avbrutt av hissige utbrudd fra kjæresten min, til en som ikke kan svare tilbake. Pulsen stiger plutselig og raskt, for så å dale langt ned igjen. Det er onsdag kveld og England møter Polen på Old Trafford. Siste kvalifiseringskamp for England, som i og for seg ikke trenger å stresse, siden de er kvalifisert til World Cup neste år likevel. Men for å sikre en god utgangsposisjon, bør de likevel vinne i kveld. Basis for kampen er ikke på topp, med både Campbell, Beckham på benken. Rooney er tilbake for fullt dog, etter sist kamp på benken, grunnet dårlig oppførsel på banen.
OIOIOIOIOI!!! Owen (han er så søt!) scoret nettopp og jeg hoppet himmelhøyt her jeg sitter i sofaen og taster i vei. Brølet til kjæresten min var så høyt at taket nesten løftet seg. Men nedturen kom like etter, for nå utlignet nettopp Polen. Utrolig dårlig spilt, når ballen nesten triller inn av seg selv. Andre omgang ser ut til å bli spennende, så jeg holder meg her i sofaen og underholder meg selv til kjæresten min er tilgjengelig igjen.

Ok, nok fotballkunnskap, jeg vet ikke stort mer heller, så den saken er grei :-P
Men jeg holder sakte, men sikkert på å lære meg fotball. Det er faktisk (hadde aldri trodd jeg kom til å innrømme det) ikke så kjedelig og tåpelig som jeg har syntes tidligere. Vi har lange og meningsfylte (ja, liksom) samtaler om hvorfor det og det er tillatt. Noe jeg faktisk forstår etterpå. Av og til tar jeg meg selv i å puste raskere og snakke stygt til tv'en. Og heie litt innimellom..

Nå begynte andre omgang, og jeg har faktisk lyst å se den. Krysser fingrene for England!! X

I går var jeg og trente for første gang siden jeg ble syk. Siden antibiotikaen begynte å virke, har jeg gradvis vært mer og mer i aktivitet. De første turene ute var slitsomme, for etter uker med intense ryggsmerter, feber, kvalme og generell kroppsverk, var jeg nokså redusert. Heldigvis kom jeg meg raskt, men kjæresten min holdt meg litt tilbake, slik at jeg ikke slet meg ut med en gang. Men i går var det to uker siden jeg begynte på antibiotika, og jeg følte meg helt fin og hadde akutt behov for trening. Litt fornuftig var jeg likevel og reduserte tyngden på vektene under treningsøkten, noe jeg gjorde absolutt rett i. For tungt var det, og hadde noen perioder med kvalme. Jeg jobbet meg gjennom overkoppen i går, og satser på bein og rygg neste gang.
I går kveld var jeg så sliten at jeg krøp til køys allerede kl. 23. Hmm, kanskje det hadde noe med at jeg støvsuget huset og ommøblerte i tillegg i går..
Etter en god natts søvn våknet jeg i morges med muskelstølhet både her og der. Jeg vet jo at det er bare fordi jeg ikke har trent på veldig lenge, så det er en blanding av både god og vond "vondhet". Likevel tror jeg ikke jeg skal gjøre de helt store krumspringene i kveld. Bare for å være sikker altså.

Denne lista stjal jeg fra Melody .

FØRSTE
Første bestevenn: Silje
Første bil: Har til dags dato ikke kjøpt egen bil
Første nick: Julie
Første egenkjøpte CD: Celine Dion (ah, skammen!)
Første kjæledyr: Undulaten Tussi
Første piercing/tatovering: Tok ring i navlen i 2001, har den fortsatt. Tatovering i korsryggen i 2002. Gjorde fantastisk vondt, men den er så kul at!

SISTE
Siste sigarett: Aldri
Siste biltur:Fra Soyland (her bor jeg) til sør-Wales sist fredag
Siste gode gråteanfall: Da jeg lå til sengs og nyrebekkenbetennelsen var som verst. To uker siden.
Siste bibliotekbok: "Too good to be true" av Sheila O'Flanagan
Siste forelskelse: Kjæresten min
Siste telefonsamtale: Med min mor i dag
Siste dusj: I går etter trening
Sist brukte sko: sorte og hvite sportssko
Sist spilte sang: "And I" av Ciara
Sist kjøpte ting: Frimerker
Siste irritasjonsmoment: Tåpelige bilister
Sist brukte topp/skjorte: sort topp
Sist besøkte webside: opodo.co.uk
Sist uttalte ord: Ops
Siste sang du sang: "Everything changes" av Take That (den var på tv og satt seg fast i hodet mitt)
Hvilken farge er det på sokkene du har på deg? Blå
Hva befinner seg under sengen din? Skuffer med sengetøy, håndklær, noen par sko, vinterundertøy, bilderammer.

FREMTID
Hvor vil du reise? Italia, Bahamas, Australia
Hva slags karriere kommer du til å få? Noe innen fysioterapi og forhåpentligvis trening.
Hvor kommer du til å bo? I Norge og/eller England.
Hvor mange barn vil du ha? Skal si fra om det når morsinstinktet slår inn. Akkurat nå: ingen
Hva slags bil(er) vil du ha? Sølvfarget Audi A3 og Lotus Elise.

NÅTID
Humør akkurat nå: Litt nervøs, har jobbintervju om noen timer.
Musikk akkurat nå: The Pussycat Dolls og Will Smith (Party Starter, råbra)
Smak i munnen akkurat nå: Ingen
Hår akkurat nå: Oppsatt med klemme
Irritasjonsmoment akkurat nå: Frustrert fordi jeg ikke finner flybilletter som passer tidene min mor vil reise fra Bergen og til Manchester.
Skrivebordsbakgrunn akkurat nå: Kjæresten min på toppen av Stolzekleiven.
Bok akkurat nå: "Too good to be true" av Sheila O'Flanagan
Hat akkurat nå: Jeg hater ingenting akkurat i dette øyeblikket. Kommer sikkert på noe snart.

Vanligvis når kjæresten min kommer hjem fra jobb, går jeg ut i gangen for å møte ham. Men i går ropte han på meg og ba meg pent om å lage en kopp te til ham. Snill som jeg er, gjorde jeg dette uten innvendinger. Så fikk jeg vite at det var en gave til meg ved inngangsdøren. En nydelig bukett med blomster lå og ventet på meg! Røde og gule rose, hvite liljer og gule fresia (hvis det skrives sånn). Det er små gester som dette som virkelig beveger meg, noe man gjør for en annen person, uten noen spesiell grunn. Jeg ble så rørt, jeg, visste ikke hva jeg skulle si.

Han er nå snill, denne kosebamsen min.




Er de ikke pene?

Lurt å få med seg når høsten setter inn og solen blir en mangelvare:
www.pub.tv2.no/nettavisen/side2/helse/article465217.ece

Interessant artikkel:
www.vg.no/pub/vgart.hbs?artid=108088

I dag har jeg vært veifinner/ assistent/ oppmuntrer for kjæresten min på vår roadtrip til Wales. Han skulle ned til sør-Wales for å prise noen jobber og foreslo at jeg ble med, hvis jeg ville. Jeg har kun vært i Wales en gang før, da i innlandet, så det var en lur ide det. Halv åtte i dag tidlig satt vi oss i bilen for å kjøre 2,5 t til vårt møtested. Behagelig nok kjøretur, motorveiene i England gjør jobben sin, med satellitt navigasjonsapparatet kjæresten min brukte for å finne frem på nye steder og musikk dundrende ut av høytalerne (nesten i hvert fall), gikk tiden fort.

Problemene startet da vi nærmet oss endestoppet vårt, men ikke kunne finne bygningen vi så etter. Mange gatenavn sto kun skrevet på walisisk, et språk absolutt ingen "utenforstående" forstår. For meg ser det ut som de nesten bare bruker konsonanter i ordene, som helst skal vært så lange som mulig, spesielt steds- og gatenavn. Å spørre om hjelp var også vanskelig, da ikke alle snakker engelsk, og de som gjør det, har en sterk walisisk aksent. Etter mye frem- og tilbakekjøring, telefoner til firmaet og lite pene ord sirkulerende i luften, viste det seg at sat nav'en hadde ført oss til feil tettsted. Gammelt postnummer til firmaet vi skulle til, og dette var blitt tastet inn som vår destinasjon. !!!! På 'an igjen, denne gangen med rett postnummer. Så var det kanskje for mye å forvente at det skulle gå i orden? Angivelig lå Pwehlly (omtrent noe sånt) ved sjøen, men etter 45 min var vi midt i en åker, så det ut som, uten en dråpe vann. %&£!!% dekker sånn noenlunde ordene min kjære produserte da. Etter flere telefoner, fant vi tilslutt Pwehlly, firmaet og jobben ble utført. For så å rase videre til neste jobb. 1,5t etter avtalt tid…Jeg stilte i pen svart bukse, med penn og papir og noterte flittig etter som kjæresten min vurderte og evaluerte i vei. Vet ikke helt hva jeg skrev, dog. Men tror assistent-looken virket, for ingen reagerte på meg. Hi hi!
Det var litt rart å være så langt sør, men det var fint å se sjøen igjen. I løpet av ukene jeg har vært her, har jeg ikke bevisst savnet den, men merket at sjøen manglet, når jeg nå så den igjen. Når vi stod på stranden og så utover, med fantasien i orden, gikk tankene til USA. Dit ville vi kommet hvis vi kapret en (stor) båt og seilt fra Wales, for det ligger så langt sør at det ikke er annet på andre siden av sjøen (havet, blir det vel teknisk sett), enn den gylne mulighets land.

På vei tilbake prøvde jeg å huske noen av de walisiske stedsnavnene, kun fordi de høres så snålt ut når man uttaler dem og det se fantastisk ut på papiret, men det var ikke så vellykket. Jeg endte opp med to ord:

heddlu=politi araf=sakte

En veldig hyggelig dame svarte da jeg ringte HPC for å undersøke mer om min returnerte søknad. Etter omstendelige forklaringer hvordan utdanningssystemet fungerer i Norge, hva jeg hadde sendt til dem og hva jeg fikk oppgitt at jeg måtte innhente, sa damen at jeg bare skulle sende hele søknaden tilbake til henne. Jeg slipper å ringe til kontorer i Norge, vente på papirer, sende dem videre osv. Det virket visst som jeg hadde sendt inn det nødvendige, så søknaden min var tilfredsstillende den. *puste lettet ut*

Jeg må innrømme at jeg har gruet meg i noen dager, lurt på hva de kom til å si og om jeg kanskje kunne klare å komme unna hele translatørprosessen. Noe jeg klarte - foreløpig. En lettelse er det, så nå er min engelske autorisasjon innen rekkevidde likevel :-)

Normalt sett ergrer jeg meg hvert år over hvor tidlig butikkene begynner med
juledekorasjoner, reklame og julekalendere. Og jo nærmere jul vi kommer, virker det som om
alle triksene intensifiseres, vi bombarderes med årets "må ha"- dekorasjoner, tilbud på det som tilbys kan og ender opp med en slunken lommebok lenge før tiden. Men ikke i år, for dette kan ha en positiv innvirkning på meg (for første gang). I dag så jeg nemlig at flere butikker i Halifax søkte etter ekstrahjelp nå i månedene fremover. Nå er det jo begrenset hvor mye hjelp de trenger, men det skader jo ikke å prøve. Så hver gang jeg så et skilt i vinduskarmen med "sesonghjelp søkes", klistret jeg på meg mitt peneste smil, rettet opp ryggen, gikk inn og ba om søknadsskjemaer. Etterpå var jeg innom jobbsenteret, hvor jeg gikk gjennom de nyeste annonsene og fant de jeg kunne søke på.

I ettermiddag har jeg vært flittig-Lise i egen høye person, fylt ut skjemaer så blekket sprutet og ringt hit og dit. Det er ikke alltid like lett å selge seg selv, du skal gjerne fremstille deg selv slik at du passer best mulig til akkurat den jobben. Så du kan ikke bruke beskrivelsen fra forrige annonse, for egenskapene og kunnskapen du fremhevet der, er til liten hjelp nå. Nå er det heldigvis unnagjort for denne gang, og i morgen er det ny runde for å levere skjemaene inn igjen og poste de som må sendes.

I dag fikk jeg den fryktede konvolutten i posten. Fra HPC angående min registrering som fysioterapeut her i England. Øyeblikkelig begynte sommerfuglene i magen å flagre, hva blir det, ja eller nei? Jeg visste at dersom søknaden ikke ble godkjent, ville HPC sende den tilbake til meg, ergo tykk konvolutt. Og konvolutten på matten min, var nokså tykk..Ufullstendig søknad, hevdet de, derfor returnerte de den med ønske at jeg fyller ut de manglende punktene, før jeg sender den tilbake til dem.

Ikke akkurat det svaret jeg hadde håpet på. En del av meg er veldig skuffet og lei meg, fordi dette innebærer nok en utsettelse før jeg kan søke på fysioterapijobber og den blir noe styr å ordne papirer i Norge fra England. Samtidig gjør det ikke så mye, det er ikke et avslag, HPC mener bare søknaden ikke er komplett. Det irriterende er at papirene HPC mener må oversettes og attesteres, er nøyaktig de papirene jeg ble fortalt, pr telefon, ikke trengte offentlig oversettelse. !!!!! Men det har jo ikke vært enkelt å komme meg hit jeg er i dag, så i det store bildet er dette bare en bagatell.

I morgen må jeg altså ringe dem for å prøve og forklare hvordan situasjonen er. Krysser fingrene, håper jeg ikke trenger å innhente flere papirer :-%

Søndag er jo som kjent hviledag, og jeg har ikke gjort stort annet i dag heller. Natten var heller urolig, fordi kjæresten min insisterte på å inngå vedddemål om hvorvidt han kom til å sovne på sofaen eller ikke. Altså, i 10-tiden begynte han å gjespe litt, kl 12 sovnet han i fosterstilling på gulvet (ikke tenk mer på den) og kl 1 vekket jeg ham for å si at jeg tuslet til sengs. Kloke sjeler ville vel innsett sin begrensning og hoppet i loppekassa selv, men ikke han. Neida, han finner ut at han vil se "Bourne Supremacy" da og legger seg godt til rette på sofaen. Snill som jeg er, spør jeg om han vil vekkes senere eller om jeg skal vekke ham når jeg står opp neste morgen. "Neida, jeg kommer ikke til å sovne, helt sikkert", fastholder han.Nei, så klart ikke, vennen. Mumlende for meg selv går jeg overpå, og 5 min senere kommer han opp og foreslår et veddemål om dette. Hvis han kommer opp for å legge seg, av seg selv, før kl 3, vinner han, hvis han sovner, vinner jeg. Et tussete veddemål, jeg vet det, men greit for meg.
Det innebar at jeg på et eller annet vis måtte være våken kl 3, om enn ikke i et strekk fra da jeg la meg. Så jeg pakker meg inn i den gode, varme dynen, leser og døser, inntil jeg faktisk våkner (av meg selv) kl 3.
Ned trappen igjen, åpner døren og finner kjæresten min på sofaen, våken faktisk. Nei, filmen er ikke ferdig ennå, får jeg vite. Men displayet på dvd-spilleren viser 0.05, ikke noen og 2 timer....Hm...
Trøtte meg får endelig sove i fred resten av natten (han kom faktisk og la seg en halvtime senere) og våkner grublende på denne displaysaken.
"Så klart jeg vant", sier kjæresten min, "jeg gikk og la meg av meg selv, ikke min feil at filmen varte så lenge." "Men hvorfor viste displayet tellerskritt såvidt over 0.00, hvis filmen nesten var ferdig da?"

Sannhetens øyeblikk: Kjæresten min ser i gulvet og mumler at det var fordi han nettopp hadde startet den på nytt da jeg kom ned. Han hadde sovnet nesten like etter jeg gikk til sengs i 1-tiden...

Muahahaha!

Alt er stille. Ingen biler kjører forbi, ingen fugler kvitrer, ingen kuer rauter. Det virker til og med som om eksistensen i seg selv har tatt en pause. Man er varm og avslappet helt innerst inne og ingen tanker om hva som skal gjøres når, snurrer rundt i hodet. Det er en spesiell følelse man får når man våkner opp midt på natten, alene i sin våkenhet. Av og til våkner jeg opp alene, dersom kjæresten min har sovnet på sofaen nede i stuen, midt i den "kjempespennende" filmen han bare "måtte" se. Søvndyssende spennende var den visst, ja. Men å våkne opp om natten og oppdage at man er alene, gir ikke den samme følelsen av total fred og ro. Tosomheten må være der. Å høre hans jevne pust, føle hans nærvær og ligge godt pakket inn i en myk dyne, bidrar denne fredfulle følelsen jeg ønsker å forlegge inn i hverdagens hurtighet. Så snart jeg finner ut hvordan.

Da jeg snudde meg rundt, så jeg den,- nokså liten faktisk, men dog: en edderkopp. Jeg stirret intenst på den, men ingen bevegelse var å spore. Da den satt / lå, eller hva det nå er edderkopper gjør når de er i ro, på dørstokken, tenkte jeg den sikkert hadde blitt skvist av kjøkkendøren, som blir hyppig åpnet og lukket hele dagen. Så jeg snudde meg rolig rundt igjen, gjorde meg ferdig med oppvasken og skulle gå ut av kjøkkenet. Men da var edderkoppen BORTE! Den satt nok helt stille bare for å lure meg inn i falsk tilstand av trygghet, for så å sprinte av gårde det øyeblikket jeg snudde ryggen til. Oppgitt tuslet jeg inn i stuen og fortalte kjæresten min dette. "Hvorfor drepte du den ikke med en gang da? Da hadde du vært sikker, selv om den muligens var død i utgangspunktet." Jada, jada, besserwisser, jeg burde vel det..