Køkultur

Jeg trodde jeg var i besittelse av god innsikt i køkulturen og dens kuriositeter. Vi er da godt organiserte i Bergen, det er kølapp-system på postkontoret, i banken min og på apoteket, hvis du er ute etter reseptbelagte medikamenter. Ideen er enkel, man trykker på en knapp på en boks, en lapp med et nummer kommer ut og man setter seg på tilgjengelig sitteplasser og venter. Ens nummer blir enten ropt opp eller blinker i et display. Så går du til kassen, betaler og forlater butikken. Enkelt og smertefritt. Stressreduserende også. Du slipper å kjenne pusten til han bak deg i nakken, og unngår å smådytte personen foran deg, fordi det går så fantastisk tregt. Aggressiviteten mangler også, for det er ingen mulighet for å snike seg foran i køen.

Briter, derimot, har et annet syn på saken. De er flinke til to ting; sikkerhet og køer. Man får nesten følelsen av å gå tilbake i tid, for det fine automatiske kølapp-systemet har ikke fått fotfeste her. Jeg kjenner blodet begynner å bruse hver gang jeg møtes av en slyngende rekke av stoiske engelskmenn, som rolig står og venter på sin tur. Ingen sniker eller tramper med føttene. Til en viss grad er det forståelig på apotekene, for det finnes så mange flere her, at antall personer som benytter hver butikk, ikke er så altfor mange. Postkontor og banker, derimot, er instanser som det ville vært logisk å innføre kølapp. Eldre mennesker kan da unngå unødig slit og sitte behagelig mens de venter. Småbarn blir ikke grinete, fordi de må tøyle sine barnlige tendenser og heller stå stille. Men jeg har til gode å høre noen form for klaging. Snarere tvert i mot. De stiller seg opp, leser kanskje en avis eller småprater med de rundt seg. Eller enkelt og greit titter opp i taket.

Selv ligger dette ikke for meg. Jeg finner det ikke lett å kommunisere med mannen foran meg eller damen bak meg i en kø, hvor hyggelig de enn ser ut. Det irriterer meg å måtte stå og gnikke min våte jakke mot de rundt meg, i stedet for å koble ut mine omgivelser der jeg sitter. Frustrasjonen stiger mer etter utført ærend, da jeg innser at min ergrelse over å måtte stå i kø, faktisk er bortkastet og jeg kunne rett og slett latt være. Fordi det vil ikke endre seg, og det er faktisk jeg som har valgt å være her.  

Men er det egentlig så veldig forskjell i tiden det hele tar? Enten man står i kø eller sitter og småplukker på kølappen, må de foran deg likevel bli ekspedert før det er din tur. Så jeg har ikke avgjort om det spiller noen rolle hvordan det gjøres, så lenge det blir gjort. Det krever en tur i tenkeboksen. I morgen.

Kommentarer:

Skriv en ny kommentar:

Navn
Husk meg ?

E-post:

URL:

Kommentar:

Trackback
Trackback-URL for dette innlegget:
http://blogsoft.no/trackback/ping/354688
hits