Min jordbærdagbok- søt, sur & helt normal

Jeg har ikke ferie fra jobben min og tar derfor en til hit i stedet:
www.enjoydiary.com/bugz

Meg og mitt, men i nye omgivelser.

Jeg trodde jeg var i besittelse av god innsikt i køkulturen og dens kuriositeter. Vi er da godt organiserte i Bergen, det er kølapp-system på postkontoret, i banken min og på apoteket, hvis du er ute etter reseptbelagte medikamenter. Ideen er enkel, man trykker på en knapp på en boks, en lapp med et nummer kommer ut og man setter seg på tilgjengelig sitteplasser og venter. Ens nummer blir enten ropt opp eller blinker i et display. Så går du til kassen, betaler og forlater butikken. Enkelt og smertefritt. Stressreduserende også. Du slipper å kjenne pusten til han bak deg i nakken, og unngår å smådytte personen foran deg, fordi det går så fantastisk tregt. Aggressiviteten mangler også, for det er ingen mulighet for å snike seg foran i køen.

Briter, derimot, har et annet syn på saken. De er flinke til to ting; sikkerhet og køer. Man får nesten følelsen av å gå tilbake i tid, for det fine automatiske kølapp-systemet har ikke fått fotfeste her. Jeg kjenner blodet begynner å bruse hver gang jeg møtes av en slyngende rekke av stoiske engelskmenn, som rolig står og venter på sin tur. Ingen sniker eller tramper med føttene. Til en viss grad er det forståelig på apotekene, for det finnes så mange flere her, at antall personer som benytter hver butikk, ikke er så altfor mange. Postkontor og banker, derimot, er instanser som det ville vært logisk å innføre kølapp. Eldre mennesker kan da unngå unødig slit og sitte behagelig mens de venter. Småbarn blir ikke grinete, fordi de må tøyle sine barnlige tendenser og heller stå stille. Men jeg har til gode å høre noen form for klaging. Snarere tvert i mot. De stiller seg opp, leser kanskje en avis eller småprater med de rundt seg. Eller enkelt og greit titter opp i taket.

Selv ligger dette ikke for meg. Jeg finner det ikke lett å kommunisere med mannen foran meg eller damen bak meg i en kø, hvor hyggelig de enn ser ut. Det irriterer meg å måtte stå og gnikke min våte jakke mot de rundt meg, i stedet for å koble ut mine omgivelser der jeg sitter. Frustrasjonen stiger mer etter utført ærend, da jeg innser at min ergrelse over å måtte stå i kø, faktisk er bortkastet og jeg kunne rett og slett latt være. Fordi det vil ikke endre seg, og det er faktisk jeg som har valgt å være her.  

Men er det egentlig så veldig forskjell i tiden det hele tar? Enten man står i kø eller sitter og småplukker på kølappen, må de foran deg likevel bli ekspedert før det er din tur. Så jeg har ikke avgjort om det spiller noen rolle hvordan det gjøres, så lenge det blir gjort. Det krever en tur i tenkeboksen. I morgen.

Se hva som endelig kom i posten:



Helt fra Norge, min offisielle autorisasjon som fysioterapeut!
Med segl og greier. Parafina mente det var grunn til å sprette champagnekorken, men jeg nøyde meg med en liten dans på stuegulvet. Til kjæresten min sin store forskrekkelse..Han hadde visst inntrykk av at jeg kan danse.
Nå mangler kun den britiske godkjennelsen, som ser ut til å drøye litt lenger. I mellomtiden ligger champagnen på kjøl.

Dagen startet så bra, med nydelig soloppgang, som jeg fikk noen glimt av ved å skvise nesen mot vindusruten og vri hodet mot venstre. Vi hadde planene klare, først få handling unnagjort, deretter en tur til et stort utendørsområde, som visstnok er populært blant britene her. Jeg så for meg en dag i solskinn, med vinden rufsende i håret og latteren sittende løst.

Men, og det er alltid et men, ikke sant? Særlig når du har noe planlagt. I forrige uke, da vi skulle ut og spise avskjedsmiddag med min mor, røk vaskemaskinen, så hele gulvet fløt med vann, som lekket inn i maskinen. Reparatør kommer på torsdag, men vet jo ikke hva som må gjøres med maskinen da.
Gjennom hele natt til i dag ble jeg vekket av susing, som plutselig startet og stoppet. Og i dag tidlig gikk plutselig toalettet tett, vann boblet opp i badekaret og hele badet stinket kloakk. Tilfeldigvis er husverten vår rørlegger, men selvfølgelig fikk vi ikke tak i ham. Annet var vel ikke å forvente. Omsider fant en det for godt å ta telefonen, han kommer opp i ettermiddag. I mellomtiden er kranene slått av og ingen kan gjøre sitt fornødne. Vi fikk omsider handlet, timer senere enn planlagt, og utflukten var ble erstattet av gleden av å sitte og vente på rørleggeren. Ute skinner solen fortsatt.

Å ja, ikke å forglemme, tapetet i stuetaket (hvorfor må briter tapetsere taket? Hvorfor?) buler litt og er fuktig, fordi noen steder har det lekket vann fra toalettet.

Dette ser jo riktig så spennende ut, kan knapt vente til rørleggeren kommer. Særlig ikke til regningen hans etterpå..
                                                                                                       

”Prinsessen trådte frem fra mengden. Bruset fra kjolen nådde selv de bakerste rekkene.
Ydmyk bøyde hun hodet, neide grasiøst, for så å løfte blikket og se…-”

I dag var jeg en ekte prinsesse, med tiara, som seg hør og bør. Og som en ekte askepott, krummet jeg skuldrene og jobbet i vei, løftet og flyttet, pakket og kjørte traller hit dit. Men hodet var løftet ørlite høyere enn i går, skrittene mer målbevisste, og jeg møtte blikket til kundene ganske ofte. Et smil var ikke uventet.  




Det skal ikke mer enn en tiara til for å gjøre dagen mer spesiell.  

Det virker som noen gjør sitt beste for å rive alle bladene av trærne og vrenge de få paraplyene som faktisk er oppslått. Ute er det stormende mørkt, regnet pisker mot ruten, og jeg hører vinden om hushjørnet. Det er Soyland på sitt beste, en viss likhet med Bergen faktisk. Av alle måter det går an å lindre savn på, hadde jeg ikke forestilt meg at en storm ville gjøre utslaget. Høsten har definitivt kommet nå, og regnet driver folk og fe innendørs, hutrende og dryppende våte.  Jeg kryper opp i sofaen, med pledd over meg og en kopp kamille-te på bordet. Peisen buldrer og te-lysene gjør det ekstra koselig. Hvis man tar vekk hosten min som river i brystet mitt og nesen som ikke lar seg puste gjennom, så liker jeg meg ganske godt nå. Jeg er god og varm tvers gjennom, min kjære ligger på gulvet og prater i telefonen og snart begynner CSI.

Ah, la vita e bella!
Vel, på en måte

Når jeg går i klesbutikker, opplever jeg ofte å måtte lete gjennom stativet, for så å spørre etter mindre størrelser enn de som faktisk henger der. Jeg er ikke en unormalt tynn person, bruker str. 8-10, som tilsvarer 36-38, men utvalgene består gjerne av str. 12 og oppover. Enten er jeg alltid sent ute slik at mine størrelser allerede er borte, eller så henger de ut flest større størrelser, fordi mesteparten av kundene er ute etter dem. Det er ikke til å legge skjul på at engelsk ungdom er overvektig, noen mer enn andre, slik som i Norge, men min mening er at det er verre her. Toleransen i forhold til hvordan man ser ut, er høyere her, og man kan i større grad ”la seg selv forfalle”, uten å lide nevneverdig under det. Dersom en ser bort fra de fysiologiske ulempene, så klart.

Matinntaket til en ung voksen i skolealder gir god grunn til bekymring, særlig siden aktivitetsnivået ikke ser ut til å stige, og maten i større og større grad blir avgjørende faktor for vekt og funksjon. Frokost kan bestå av toast eller frokostblanding, med ikke så altfor høyt fiberinnhold. Lunsj med typisk britisk signatur; chips og annen stekt mat, brus og kanskje litt snacks til slutt. Som mellommåltid, en pakke chips. Generalisering er et farlig begrep, og det finnes mange som er opptatt av et sunt kosthold for de unge, men rundt meg er det et alarmerende høyt antall overvektige mennesker. Når disse allerede i tenårene legger et dårlig grunnlag, hvordan vil de da få det senere i livet? Når metabolismen begynner å gå saktere og kroppen lagrer mer fett?
                                
Hvor mye beveger de seg? Tar bussen til skolen, sitter på skolen, sitter i friminuttene fordi det er kulere å leke med mobilen eller andre datadyr, busser hjem igjen, for så å tilbringe kvelden foran henholdsvis tv og pc.

Noen bør reagere, mer enn de har gjort hittil. Staten jobber med å fjerne snacksautomater fra skolene, et bra sted å begynne, men det er ikke nok. En venninne av meg skrev oppgave om overvektige barn som avslutning på fysio-studiet, og det hun hadde å fortelle, var sjokkerende nok. Hvis man tar Norges resultat og dobler det, er det omtrent tilstanden til britisk ungdom. Tradisjoner er en viktig del av kulturen og bør bevares for fremtidige generasjoner, men tradisjonen med å steke mesteparten av maten i fett og servere saus med de fleste retter, er en tradisjon man, etter min mening, bør begrave dypt under overflaten.
 

I dag kom en sårt ventet telefon fra Norge; autorisasjonspapirene mine har kommet. Så nå er jeg endelig autorisert fysioterapeut og kan praktisere! Yey! I Norge, vel å merke, så det hjelper meg lite her borte, skjønt kanskje det dytter HPC i riktig retning, slik at de godkjenner meg raskere.

Heh, lille meg, "ordentlig" fysio og greier

De er sammen, som par skal være. Det er søndag og en dag begge har fri. Stillheten råder, kun avbrutt av hissig tasting. Det skal være kvalitetstid sammen, den begrensede tiden man så sårt lengter etter. Som skal fylles med meningsfulle aktiviteter og dype samtaler om det man ikke rekker å nevne når ukedagene flyr forbi. Det er denne tiden man lengter etter, lengter etter å bare eksistere for hverandre og nyte hverandres selskap. Spørsmål som kanskje ikke lar seg besvare dukker derfor opp når de to ender de to opp med å sitte foran hver sin pc. Sammen, men likevel så langt fra hverandre. Uvitende om savnet, et savn som forsterkes hver gang hver ledige stund fylles med lyden av knatring. Hungeren etter kontakt må fylles via et tastatur, for armen som strekkes ut, forblir uberørt. Via world wide web blir behovet dekket, på et vis. Der er andre mennesker, mennesker som dine ord kan nå. Som dine følelser kan nå. Ordene her som burde sies høyt og tydelig, forblir tause, ropes ut innvendig i stedet. Tiden går, den verdifulle tiden som aldri kan fåes igjen. Minnene som burde vært der, erstattes av frustrasjon og kanskje sinne. Man tar seg i å lengte etter den hektiske hverdagen igjen, dagene hvor man knapt har tid til å tenke og savne.

Legevisitten i går var mer positiv enn forventet, om enn ikke helt på topp. Alle prøvene mine viste negative resultat, så nyrebetennelsen var definitivt ikke til stede for 2 uker siden. Men mulig den er det nå, for jeg føler meg absolutt ikke i toppform. Som sist har jeg hodepine og anfall av kvalme uten noen (overhodet ikke noen) grunn. Legen var også skeptisk til dette og ga meg ny runde med antibiotika, glass å gi prøve i og ny time om 2 uker. Med streng beskjed om å kontakte ham straks hvis jeg ble verre. Optimistisk. Det skremmer meg, tanken på å gjennomgå alt en gang til. Time hos spesialisten bør komme snart, men jeg vet ikke hva jeg ønsker mest. At noe galt blir oppdaget og behandling iverksatt eller at de ikke finner noe som helst. Men det må jo være en grunn til at jeg først ble innlagt i Norge og så ble så dårlig her at jeg burde vært på sykehus. Nå har jo jeg en jobb å tenke på også, mindre muligheter for fravær. Jeg vet ikke jeg, det virker som om jeg planlegger fra legetime til legetime og gjør det jeg gjør med tanke på hva hvis..

Håper min kjære kommer hjem snart, jeg har behov for litt selskap. Siden min mor reiser hjem i morgen, skal vi ut og spise i kveld. Det vil si, dersom han har husket å bestille bord da.

Månedens tema på Nettdagbok
Denne månedens tema på Nettdagbok-

Innhold i min veske:
- mobil
- husnøkler, 2 stk
- lommebok
- Lancome lipgloss
- dekkstift
- hårstrikk
- et brunt sjal med frynser
- 2 bibliotekbøker. LEVERT INN
- pakke paracet
- 2 epler. SPIST
- 2 kulepenner

Innholdet i lommeboka:
- 2 bankkort
- lånekort
- Boots-kort
- frimerker
- altfor mange mynter
- busskort
- £20- seddel

Vesken min var ikke så veldig rotete, så rydding var ikke nødvendig. Men kunne godt funnet en sjokolade, synes jeg.

I går var en så travel dag at jeg rett og slett ikke rakk å skrive i dagboken. Jobben gikk helt fint, jeg liker å kunne jobbe selvstendig, og det er akkurat det jeg får gjøre. Det verste jeg vet er folk som skal stå over deg og sjekke at du gjør det du skal gjøre slik de ville gjort det. Etter jobb møtte jeg min mor i Halifax, for å tilbringe litt tid der. Hun har blitt så flink, at. Kommer seg rundt helt på egen hånd, i en by hun kun har vært èn gang før. Solen skinte fra en ikke-helt skyfri himmel, det var en fin dag, men hodet mitt var ikke helt i orden, så vi tok bussen hjem. En busstur hvor underholdningen ble besørget av en mann med flasken i hånden. Det var sang, diktdeklamasjon og forsøk på humor. Resultatet var ikke helt bra, så vi var lettet over å forlate bussen og faktisk puste inn frisk luft.

Kjæresten min sine foreldre skulle komme på besøk i går kveld, så middagen ble unnagjort i hurten og sturten og oppvasken gikk med kun et par dråper vann. Det ble en underholdende kveld, foreldrene hans er utrolig festlige, og min mor kom veldig godt overens med ”svigermor”. Siden min mor ikke er så vant med engelsk dialekt, snakket kjæresten min og foreldrene hans mer standard engelsk enn de pleier. Yorkshire-dialekten er kjent for å kutte ned på ordene og for en som ikke kjenner til det, kan betydningen av og til bli lost in translation. Det gikk overraskende bra, min mor forsto det meste og pludret i vei. Men innimellom kom det noen ord og uttrykk som selv jeg knapt forsto. Spørsmålstegnet var tydelig i luften over hodet til min mor. Alt i alt, koselig koselig!

I dag har igjen vært en nydelig klar høstdag og vi har gått en lang god tur i området her. Baset i løv og pustet inn frisk, kald luft, som nesten rev i neseborene. Jeg viste min mor hva som er hvor og følte meg faktisk litt stolt over hvor flott det faktisk er her. Tenk at jeg også er en del av det nå.